45-års jubileet

Formannen har ordet

I.L.ØYGARD har med sine 45 år en markert plass i bygdehistorien til indre Fjell.

7 juni 1945 ble idrettslaget etablert med utgangspunkt i det «urbaniserte« strøket i Knarrevik.

I idrettshistorisk perspektiv er 45 år ingen alder, men -for idrettsbevegelsen her på Sotra er vi det eldste idrettslaget. I.L.Øygard har utviklet seg fra 16 iherdige medlemmer til dagens nivå med ca 1200 medlemmer.

IL.Øygard er derfor en del av Fjell kommune sin bygdehistorie, og vi som leder idrettslaget i dag følte sterkt å få vår historie samlet først i et arkiv, siden til denne boken, «I.L.Øygard gjennom 45 år».

Et slikt arbeid er detektivpreget og ikke minst tidkrevende. Vi er derfor meget takknemlig for det samarbeid som har vært med Arbeidsformidlingen i Fjell og Fjell kommune ved Kulturetaten. Deres velvillighet har gjort det mulig å få realisert dette prosjektet. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å takke alle ivrige øygardspatrioter som har bidratt med fine innlegg.

IL.Øygard har i dag et meget høyt aktivitetsnivå. Vi har totalt ca 77 lag med i seriesystemet, fordelt på våre 2 aktiviteter (fotball 50 lag og håndball 27 lag). Dette gjør oss til et av kretsens aller største idrettslag. Hvilket bekrefter det faktum at på alderbestemt nivå har vi gjort et seriøst og godt arbeid. Med litt tålmodighet vil også våre A-lag på seniornivå helt klart nyte godt av dette. Vi har en «hær» av dyktige medarbeidere som driver dagens I.L. Øygard. Uten deres arbeidsinnsats og utrolige entusiasme ville det aldri fungert. Jeg som formann og samfunnet rundt er dypt takknemlig for arbeidet som ned­legges i den forståelse at,dette vil vi alle ha igjen, med renter på sikt.

Vårt bidrag til et bedre samfunn, «Fjell- et godt sted å bo», behøver ikke be­tales. Inntektene av nedlagt arbeid vil vi alle kunne høste gjennom våre barns trivsel

Våre «grundere« tenkte framtidsrettet da de valgte navnet I.L. Øygard. Vi i dag tenker framtidsrettet når vi ønsker oss ny gressbane og ny treningshall for å dekke våre behov.

I.L. Øygard har alltid vært pådriver/motor for bedre forhold for idretten, og vil helt sikkert også være det i fremtiden. Samarbeidet mellom kommunepo­litikerne og idrettsbevegelsen har vært og er inne i en positiv trend. Verdien av investeringene i vårt arbeid er opplest og vedtatt.

Sammen skal vi finne midler til å nå våre felles mål.

Jeg ønsker til slutt I.L. Øygard til lykke med 45 år, ingen alder spør du meg, fremdeles ung nok til ambisiøse mål for de neste 45 år.

Frank Karlsen
Formann

---

Til lukke med 45-årsjubileet

Idrett og lagsarbeid er ein del av det utvida kulturbegrep – med andre ord – er måten vi lever saman på ein viktig del av vår kultur. Alt vi gjer er kultur. Problemet er å skilja mellom god og dårleg kultur.
For meg har det å vern med i idrettsrørsla alltid vore ein god kultur. Kvalite­ten kan ikkje alltid målast i kva divisjon ein høyrer til, måten laget fungerar i samfunnet eller sosialt for sine medlemer, er også ein kvalitet.
Personleg høyrer eg til den generasjon Øygards-medlemer som «jubla» når ein fekk eit lag vidare i «NORWAY CUP»
I dag veit ein at målsetjingane både innanfor handballgruppa og fotballgrup­pa er mykje høgare. Dette er ei positiv utvikling, dersom ein klarer åta med seg <lei sosiale elementa. Ved åta vare på begge sidene aukar ein kvaliteten på samveret (kulturen). I ein slik samanheng ser eg klubbhuset, grasbanen og auka kapasitet for hallidrettane som tiltak som kan auka trivselen og miljøet i idrettslaget Øygard. Øygard er i dag eit av dei største idrettslaga i Noreg. Utan frivillig innsats frå trenarar /leiarar ville ikkje dette vore mogeleg. Eg vil de skal veta at kommunen er takksam for det arbeidet de gjer. Dei fleste av oss er klare over at utan dette arbeidet ville <lei kommunale utgiftene auka på andre felt. Også <lei aktive og føresette bør oftare syna at <lei set pris på dette arbeidet.
Ordtaket «Ein må yta for å kunna nyta» er meir aktuelt enn nokon gong.
På vegner av kommunen ynskjer eg til lukke med jubileet, og så får eg vona klubbhus, grasbane og auka hallkapasitet ikkje berre er draumar når 50-årsjubileet skal feirast.

Bjørn Christensen
ordførar

Formenn 1945-1990

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Hovedstyret 1945 – 1990

Idrettslaget Øygard blir til

I.L.ØYGARD BLIR TIL

Krigen var slutt, alt var bare glede. Ungdommene i Knarrevik ville ha noe po- sitivt å gjøre i fritiden.

Rolf Indrebø, Einar Monsen og Alf Rassmussen snakket om å starte et idrettslag. De tok kontakt med andre ungdommer de visste kunne tenke seg å være med, og innkalte til møte.

Det resulterte i at 16 personer satt omtrent oppå hverandre i et lite rom på hy­belen til Einar Monsen i huset til Oskar Indrebø.

Der, den 7 juni 1945 ble idrettslaget til.

Det var Rolf lndrebø som ble den første formannen i laget. Gunnar Indrebø tok på seg vervet som kasserer, Einar Monsen ble sekretær, mens Alf Rass­mussen, tidligere fotballspiller i fotballklubben Djerv i Bergen, sa ja til å bli styremedlem. Karsten Prestegård ble nestformann.

Det var Djervs vedtekter som var mal da idrettslaget skulle skrive sine egne. Navn på laget måtte de ha, og forskjellige alternativ ble foreslått.

Karsten Prestegård foreslo I.L.Øygard, og ved avstemming fikk dette forsla­get flest stemmer.

Snart var de ca 40 ungdommer i laget. De første årene konkurrerte de mest i friidrett, og idrettsmerket sto høyt i kurs.

Det var en allsidig øving med kappløp, kappgang, kule, diskos, hopp og svømming.

I Skinndalen foregikk hopp og kast, mens distanseløp måtte leggest til ho­vedveien.

To av «øygardsguttene« klarte hele rekken med bronse, sølv og gull, og ikke så rent få av de andre klarte en eller annen form for utmerkelse innen Midt­hordland Idrettskrets.

Skinndalen var en torvmyr i Knarrevik som ble ryddet slik at det ble mulig å trene friidrett der og siden fotball. Marken var ikke større enn 30 ganger 70 meter, og den var mer myrtung enn graslagt. Banen var full av røtter, og rett som det var ble noen skadet.

Den var likevel bra nok i den tiden.

Svømmingen foregikk i Arefjordspollen eller i Mustadvannet i Knarrevik. Det var ikke særlig «fett» med penger da pionerene gikk i gang med å danne idrettslaget.

For å skaffe midler i kassen, måtte de nye medlemmene ut med 5 kr i med­lemskontingent, mens de yngste guttene slapp med 1 kr.

Det er ikke noe nytt at fotballag reiser langt for å spille kamper. Alt på 40-tallet måtte det ordnes med transport for å kunne møte andre lag til serie­kamper.

For å leie en fiskeskøyte fra Arefjord til nord på Askøy ble det betalt 5 kr.

---

Myra i Skinndalen bak skolen i Knarrevik var ikke noe å vise frem for gjestende lag, så Nygårdsmyra på Laksevåg var hjemmebanen vår….

Sigurd Førsund

---

FØRSTE TILGJENGELIGE ÅRSMELDING

Årsmelding fra ……… til 23 / 11-4 7

Øygard’s friidrettsgruppe har i tiden siden forrige årsmelding hatt en etter forholdene god sesong. Kan gruppen i framtiden få et mer levelig forhold så som trenings og konkurranse, vil den uten tvil få en god framgang i tiden framover. Gruppen har med sitt arbeid bidratt til øket medlemstall i laget.

Alminnelig oversikt over arbeidet siden forrige møte

Gruppen har i tiden hatt 6 styremøter, videre 14 arbeids- møter. En har i årets løp mottat 19 brev og rundskriv. Videre er det sendt ut med innbydelse og svar på 22 brev. Gruppens formann har også vært utsending til Hordaland idrettskretsting.

Instruksjonsvirksomhet

Der har gruppen hatt Markvard Sellevoll til å gi råd og trening i terrengløp og løp i alminnelighet. Han har \jdere fungert som kontrollør ved idretts­merkeprøvene. Fra kretsen har vi hatt treneren Gunnar Matisen, som har vært en god rådgiver både når det gjelder instruksjon i friidrett og admini­strasjon. De 2 gangene han var her fungerte han som dommer ved idrettsmer­keprøvene og klubbmesterskapet. Frammøte til disse fore- dragene var gan­ske bra, men det hadde vært ønskelig om alle hadde møtt fram. En får inntrykk av at det er en del som ikke forstår hvor viktig lagsarbeidet er og hva krav lagsarbeidet har. Det må bli et felles krav for alle medlemmer at de støt­ter opp om dette viktige arbeidet.

Arrangementer.

Gruppen har arrangert et terrengløp hvor det var anmeldt 16 deltakere. Vide­re har gruppen satt opp en vandrepokal for det beste 5-mannslag i terrengløp. Dette stevnet ble avholdt den 11. mai, og der deltok 8 lag med til sammen 51 deltakere. Første aksje tilfalt laget etter god plassering av guttene. Etter inn­bydelse av andre lag har vi deltatt med et 6-mannslag i Algo- stafetten med en annenplasse samt på Gneiststafetten med tredjeplass. Det har vært anled­ning til å ta med klubbmesterskapet i friidrett hvor det var deltakelse av 25 mann. Samtlige arrangementer som gruppen har hatt, har det vært utdelt premier. Gruppen hadde også god andel i ledelsen foran 17-mailekene for barn for Brattholmen og Knarrevik skolekrins.

Dette var sikkert god propaganda for friidrett som leik og sport. Deltakeran­tallet var 45.

Gruppens friidrettskartotek har nå fått innført 30 medlemmer med sin deltakelse i sesongen

Lagsrekorder i friidrett
Laget sine rekorder er følgende:
100 m – 12,8 400 m -58,3 høyde 1,45 lengde 5,37 m satt av Magnus Gloppe­stad. Diskos 28,51 Albert Rennedal. Kule 9,65 Einar Fjæreide.
1500 m 4,56,3 Johan Bergsvik.
Under 18 år:
100 m 14,5 høyde 1,35 m Asbjørn Johannesen. 400 m 61,2
Diskos 24,5 m kule 8,82 m Halvor Straume.

Kampen for idrettsbane – et marathonløp

Av Ove Foldnes

I.L.Øygard har helt siden starten arbeidet aktivt for å skaffe fotballbane for sin aktivitet. Alt i referatet fra lagets første årsmøte er behovet for egen bane nevnt. Lagets første «bane« var i Skinndalen (bak Knarrevik skole). Dette var på langt nær noen fotballbane med internasjonale mål, men en liten mark som en grunneier velvilligst stilte til disposisjon for I.L.Øygard. Det var in­gen andre baner på Sotra, så laget måtte spille alle sine hjemmekamper på Nygårdsmyren (Laksevåg).

I perioden frem mot slutten av 50-årene ble for­skjellige banealternativ vudert, men hver gang strandet det på grunneierne. I 1958 så det ut som laget endelig skulle få sin egen bane.

Grunneier Severin Straume sa seg villig til å selge ca 16 mål av sin utmark på Straume (som en kuriositet kan nevnes at denne «utmarken« i dag er bebyg­get av Bjorøygården, Arkaden og Ekko-bygget). Tomten ble oppmålt, og skjøte ble utskrevet. Videre ble det utarbeidet tegninger for grusbane på 100 x 60 m med omkringliggende løpebane på 400 m. Svømmebasseng og klubb­hus var også tegnet inn på tomten, men dette var tenkt som annet byggetrinn. Fotballbanen var kalkulert til ca kr 150 000.

Planene ble godkjent av Horda­land fylke, og søknaden om tippemidler ble sendt. Videre ble sendt søknad om lån på kr 45 000,- fra Fjell kommune. I kommunestyremøtet 28.11.59. ble det innvilget kr 10 000,-, mens søknaden var på kr 35 000,-.

Dessverre var det ikke så enkelt! På denne tiden startet Fjell kommune vurde­ring av mulig tomtealternativ til 9-årig ungdomsskole. Et av de aktuelle om­rådene var dagens senterområde på Straume. I.L. Øygard tilbød Fjell kommune å overta tomten mot at idrettsbanen ble bygget samtidig som ungdomsskolen. 

Det ble holdt en stor befaring på tomten 09.05.61 med re­presentanter for kommune, fylke og idrettslag. Straume ble imidlertid vraket som tomt for den nye ungdomskolen, fordi denne plasseringen ville medføre kr 15.000,-mer i skoleskyss pr år for Fjell kommune. (Det er verdt å merke seg at referat fra befaring viser at idrettslagets representanter sterkt fremhe­vet Straume som stedsvalg ut fra en antatt sterk befolkningsvekst på Lille Sotra, framtidig bro fra Knarrevik til fastlandet og ny bro over Bildøystrau­men. Utviklingen senere har vist at I.L. Øygard sin vurdering av fremtidsut­viklingen var helt korrekt.) Fra Hordalend fylke og Fjell kommune sin side ble I.L. Øygard oppfordret til å vente med oppstarten av anleggsarbeidene til plassering av ungdomsskolen var endelig avklart, for om mulig å få i stand et samarbeid mellom skole og idrett.

I ettertid kan en fastslå at denne oppfordringen dessverre medførte ytterlige­re utsettelse for I.L. Øygard sin fotballbane. Stedsvalg og oppstart for byg­ging av ny ungdomskole dro ut i tid, og det ble en stadig økende uro/irrita­sjon fra I.L. Øygard over kommunens manglende samarbeidsvilje. I tilleg viste det seg at Fjell kommune først i 2. byggetrinn var villig til å bygge idrettsbane på Bildøy. Dette var helt andre forutsetninger enn avgitt under befaring 09.05.61. og som lå til grunn for I.L.Øygard sin positive innstilling til samarbeid med Fjell kommune.

Konsekvensen var at idrettsbanen ble ut­satt ca 10 år. Først i 1968 ble idrettsbanen drøftet i sammenheng med ung­domsskolen på Bildøy. Fra Fjell kommune lå fremme forslag om en bane på 35 x 60 m! Etter sterkt press fra I.L. Øygard og Hordaland fylkes idrettsba­nekonsulent, ble denne utvidet til 50 x 90 m og tatt i bruk i 1971. Tidligere be­vilgede tippemidler til I.L. Øygard sin tomt på Straume ble deretter overført til Bildøy. Samtidig som banen på Bildøy ble etablert, ble Øygards tomt på Straume ekspropriert i 1971 av Fjell kommune til fremtidig senterområde på Straume. I mellomtiden hadde Øygard forgjeves forsøkt å skaffe ny tomt til idrettsbane.

Flere områder ble vurdert, med avvist av Fjell kommune i forbindelse med generalplanarbeidet som startet opp i 1967. Det syntes helt klart at den politiske vilje til å hjelpe idrettslaget i denne perioden har vært meget liten. Grunnene til dette kan ha vært mange, men det antas at hoved­grunnen var manglende forståelse for idrettsarbeid generelt og dårlig kom­muneøkonomi spesielt. I 1979 ble idrettsbanen på Bildøy utvidet til I 00×60 m samtidig som det ble anlagt løpebane (360 m) rundt fotballbanen. Anleggs­arbeidet ble sterkt forsinket, og først 3 måneder etter seriestart var banen klar for bruk.

Det ble tidlig klart at banen var for liten, og I. L. Øygard startet på nytt leting etter egnet tomteområde på Lille Sotra. Flere alternativ ble lansert. Til års­møtet 25.11.80 ble det fremlagt skisseplaner for grus og gressbane med tilhø­rende klubbhus og garderobeanlegg ved Storskaret på Straume. Dessverre var ikke grunneier villig til å selge området, og man var like langt. I 1983 la I.L. Øygard fram forslag om å snu eksisterende bane på Bildøy og etablere 2 stk grusbaner på 60xl00 m og 90×55 m. Forslaget medførte at løpebanen måtte fjernes.

Dette ble akseptert av Fjell kommune, og nytt friidrettsanlegg ble etablert på Ågotnes i forbindelse med sentralidrettsanlegget der. I hele tatt var Fjell kommune svært positiv til den foreslåtte utbyggingen på Bildøy. I.L. Øygard gjennomførte utbyggingen høsten 83/våren 84 med stor innsats av egne medlemmer og ca kr 100 000,- som var betaling for tomten på Strau­me. Resten av utbyggingskostnadene var delvis dekket med midler fra Fjell kommune og STUI. Som kompensasjon for idrettslagets arbeid vedtok Fjell kommune å gi I.L. Øygard full disposisjonsrett over banen i nord samtidig som idrettslaget skulle ha minst like gode treningsvilkår på banen i syd som før utvidelsen.

Disposisjonsretten går frem til 01 .01 .96. Dersom Fjell kom­mune ønsker å overta disposisjonsretten fra 01.01 .96, må kommunen betale I.L. Øygard kr 500 000,- målt i I 986-kroner. Beløpet skal indeksreguleres ut fra st.atens konsumprisindeks frem til eventuelt innløsingsdato.

Fotballbanene på Bildøy er av meget god kvalitet og har bidratt til stabile treningsforhold for laget uavhengig av vær og vind. Savnet av gressbane er imidlertid stort. A-laget på dame- og herresiden spiller i dag sine hjemme­kamper på Ågotnes. Dette er selvsagt lite tilfredstillende, da I.L.Øygards
re­krutteringsområde er indre del av Store Sotra samt Bildøy og Lille Sotra. Den sterke veksten i idrettslaget (ca 50 fotballag i 1990) medfører også at kapasite­ten på Bildøy er sprengt, og det trenes i dag på både Hjelteryggen og Bratt­holmen skoleplasser samt på Søre Bildøy.

Behovet for gressbane på Bild­øy /Straume er stort, og skal idrettslaget nå de sportslige målsettinger som fotballgruppen har skissert i sin langtidsplan, må dette arbeidet starte opp snarest. Primært vil det være naturlig at en slik bane etableres på Bildøy i til­knytting til dagens anlegg. Idrettslaget har vurdert en rekke forslag til plasse­ring på Bildøy. Felles for alle er at de er vanskelig å løse m.h.t. grunnspørs­målet og høye anleggskostnader.

I langtidsbudsjettet for Fjell kommune er det avsatt kr 300 000,- i 1992 til kjøp av grunn til fremtidig fotballbane. Ut fra politiske signaler fra en rekke politiske partier, syntes det ikke vilje til å etablere en kommunal gressbane. I.L. Øygard må således stole på egne kref­ter gjennom dugnadsinnsats og låneopptak. Dersom det ikke lykkes å etable­re ny gressbane på Bildøy, vil I.L. Øygard forsøke.å få etablert en slik bane på Straume ved det gamle dynamittlageret på Storskaret. Det er ventet at denne saken blir avklart i løpet av sommeren 1990.

Som det fremgår av ovennevnte har det vært en lang og tung kamp for å fremskaffe skikkelige trenings- og kampvilkår for fotball- gruppen fra star­ten i 1945 frem til I 990. Behovet for flere og bedre baner er stadig til stede, og det er å håpe at gressbanen lar seg løse raskt og at historien om Øygards gamle tomt på Straume ikke gjentar seg! 

Bildøyhallen

Av Audun Wiborg

Som så mange andre idrettshaller rundt om i Norge var også Bildøyhallen sprengt ved åpningen. Fra tidlig om morgenen fram til skoleslutt, benytter skolene på Bildøy både hall og instruksjonsrom, og fra tidlig ettermiddag til sent på kveld utnytter idretten hvert ledige sekund.

Planleggingen, byggingen og driften av Bildøyhallen slik den framstår i dag, er kanskje det mest synlige bevis på I.L. Øygards dominerende rolle som på­driver og lokomotiv i utviklingen av idrettsarbeidet i Fjell kommune.
Eksemplene på nytenking og dristighet ved selve gjennomføringen av pro­sjektet er mange. Noe jeg vil komme tilbake til utover i denne lille an oppsum­være mering av Bildøyhallen; fra «dumdristig« ide til hard realitet. Man kan fristes til å tenke på en av H.D. Lawrence’ mange formuleringer.

«De som drømmer om dagen er farlige, for kanskje vil de med åpne øyne

leve sine drømmer til virkelighet.«

De fleste idrettslag har };leldigvis en del av disse «drømmere« som ikke aksep­terer at drømmer ikke gjennomføres. Personer som ikke stopper opp før «drømmen« er realitet. I.L. Øygard har mange slike personer.
Tidlig på 80-tallet var befolkningssammensetningen i Fjell kommune slik at over 40% av innbyggerne var under 20 år. 60% av befolkningen bodde på Litle Sotra, Bildøy og Sotra øst. Behovet for en idrettshall var «øredøvende« og plasseringen åpenbar, selv for de «fjerneste« politikere. Dette faktum, pluss det for hold at Bergen kommune hadde sett seg lei på nabokommunens gratis bruk av hallene i Bergen og ønsket leie for bruken, satt etter hvert fart i de konkrete planer for bygging av en hall i Fjell kommune.

Men, tilbake til begynnelsen.
Tanken om en idrettshall i I.L. Øygard er like gammel som håndballgruppen i laget. Antall forslag til løsninger for å få bygget en hall, er like mange som antall år fra ide til realitet. Frivillige arbeidstimer som ligger bak i form av ideer, planer, politisk påvirking, interne diskusjoner etc. etc. har tre-sifrete tall.

Et beundringsverdig faktum i alle disse år, var idrettslagenes evne til å stå sammen om kravet om en hall. Gjennom idrettens kontaktutvalg ble det i 1976 utarbeidet en fyldig rapport om idretten i Fjell, anleggsbehov og priori­teringer. Konklusjoner idretten sto sammen om i mer enn ti år, og som med få justeringer dannet grunnlaget for det politiske press som skulle til for at alle de anlegg som i dag finnes i Fjell fikk nødvendig politisk støtte til å kunne gjennomføres. De fleste anlegg ligger i dag stort sett der idretten ønsket de plassert.
Kun i noen få større, «groteske« tilfeller fikk enkeltpolitikere styre anleggene til feil sted.

Av de mer fremtredende forslag som var på bordet før «Bildøyhall»­alternativet ble valgt, bør nevnes:

• Samarbeidsprosjekt med Sund I.L. og Sund kommune om bygging av hall i Sund kommune.
• Idrettshall i et sentralidrettsanlegg i I.L. Øygards regi på Straume, syd for gamleveien, nord-vest for det gamle sprengstofflageret.
• Idrettshall i et sentralidrettsanlegg på Litlakvile, for kommunene Fjell og Sund.
• Et prosjekt uten forankring i idrettsmiljøet.
• Plasthall på Bildøy.
• Utvidelse av gymanlegg på ungdomskolen.Treningshall etter modell av
• Vadmyra-hallen, plassert øst for den gamle idrettsbanen på Bildøy.

Fram til høsten 1984 var mesteparten av tiden gått med til å utrede alternati­ver, presentere løsninger, og tomt prat.
1984 representerte det store skille mellom tomme ord og konkret handling. Spiren til et «Idrettsanlegg» på Bildøy ble lagt på en slik måte at ingen makt på jord lengre var i stand til å stoppe en gjennomføring.

I.L. Øygard tok ansvar og bestemte seg for bygging av baner og hall i egen
regi, dvs. stå for planlegging, bygging og drift i et kommunalt samarbeid. Dyktige enkeltpersoner, med faglige kvalifikasjoner fra sitt daglige virke, satte seg sammen og la en plan for hvordan baner og hall skulle bygges. Baneprosjektet skulle i sin helhet gjennomføres i regi av Øygard. Et politisk aksept som skapte entusiasme nok til å starte planleggingen av Bildøy-hallen. Laget utarbeidet planer for både bygging og drift av en fullverdig hall.

I B.T. i august 1984 kunne en lese følgende artikkel:

Etter dette gikk det slag i slag. Flere og flere ble interessert. Kommunen var positiv, og nødvendige politiske vedtak førte fram til at en byggekomite ble etablert og arbeidet igangsatt.
Så raskt gikk framdriften at tomt ble utskutt og planert «på fullmakt», når man likevel hadde anleggsmaskiner på plass under arbeid med banene vinte­ren 1984/85.

Den plan- og byggeprossess som fulgte, representerte nok en gang nytenking og handlekraft. Fjell kommune, Sotra vidaregåande skule og I.L.Øygard ar­beidet sammen på en utradisjonell måte. Man satte sunn fornuft og felles mål framfor byråkratisk kommunalforvalting. Med det resultat at man fikk fram en brukervennlig nøktern hall, til en fornuftig pris.
Stikkord i denne utradisjonelle byggeprosess var:

• Anbudsinvitasjon basert på funksjonsspesifikasjon.
• Åpen anbudsrunde basert på totalleveranse.
• Planløsning basert på leverandørens egen løsning.
• Kontraktsinngåelse basert på prisforhandlinger der viktige moment som bruksverdi, driftskostnader, dugnadsdeltagelse fra skole og lag talte med. Uten at leverandøren slapp totalansvaret.
• Sammarbeid med I.L.Bjørnar/Bergen kommune om å satse på samme halltype.
• Felles rammeinnkjøp av gulvbelegg til 3 haller.

Byggingen av Bildøyhallen var et interessant sammarbeidsprosjekt kommu­ne, skole, idrettslag. Gjennomført til alles tilfredshet.

Også ved valg av driftsmodell er Bildøyhallen banebrytende i Fjell kommu­ne. For første gang er brukerne engasjert i driften av et kommunalt anlegg på ettermiddag og kveldstid. I et økonomisk forpliktende og holdbart opplegg. Bildøyhallen og banene på Bildøy kan stå som et meget godt eksempel på at frivillig arbeid, stahet, pågangsmot og vilje gir synlige og varige resultat. Til det beste for Fellesskapet, idrettens drivkraft.

Klubbhus

Av Ove Foldnes

Idrettslagets ønske om klubbhus går helt tilbake til lagets start i 1945. Første gang klubbhus er nevnt, er i årsberetningen fra 1947. Klubbhuset har imidler­tid hatt prioritet etter banespørsmålet, og med manglende lokalisering av bane, lot det seg heller ikke gjøre å planlegge klubbhus.
Idrettslaget hadde opprinnelig sitt sentrum i Knarrevik, hvor svært mange av medlemmene hadde sin arbeidsplass på Norwegian Tale AS. (Knarrevikan­legget).

På mange måter kan man si at Knarrevikanlegget var lagets klubbhus i en lang årrekke. Velvilje fra anleggets ledelse gjorde at det ble avviklet en lang rekke møter her samtidig som en del arkivmateriell fant sin naturlige lag­ringsplass på anlegget.
Drømmen om klubbhus var imidlertid sterkt framme, og da laget endelig syntes å skulle få realisert sin fotballbane på Straume rundt 1960, inkluderte planene også et større klubbhus. Dette var planlagt med garderober og opp­holdsrom/treningsrom. Gamle protokoller viser at det også var aktuelt med svømmehall i tilknytning til klubbhus.

Dessverre ble ikke fotballbanen realisert av grunner som er omtalt andre ste­der i boken. Dermed falt også tanken om klubbhus bort, da man ikke visste hvor idrettslaget ville få sin fremtidige tilhørighet.
Etablering av fotballbanen på Bildøy i begynnelsen av 1970 førte ikke umid­delbart til noen ny.diskusjon om klubbhus. Dette må nok sees i sammenheng med en generell usikkerhet knyttet til Bildøy-anlegget og politikernes mang­lende vilje til utbygging av en bane med akseptert størrelse.
Fra 1980 og utover har det imidlertid vært lansert en rekke forslag til klubb­hus på Bildøy:

• Kjøp av hytte ru/hyttetomt på vestside av idrettshall.
• Kjøp av tomt på vestside av svømmehall like sør for fotball-bane/ AMO­senter.
• Plassering av klubbhus på nordside av fotballbane.
• Kjøp av tomt på nordside av idrettshall.
• Etablering av klubbhus mellom AMO-senteret og idrettshall
• Etablering av klubbhus på toppen av garderobebygg for idrettshall.
• Etablering på østside av fotballbaner.

De forskjellige alternativer har vært behandlet på forskjellig måte, men fel­les for alle er at ingen har blitt realisert. Det er nok mange grunner til dette, men hovedgrunnen er. nok helt klart det faktum at Bildøyområdet er nokså trangt og gir små muligheter for bygging av klubbhus uten at dette medfører store utgifter til tomtetilrettelegging.

Idrettslagets første ønske om klubbhustomt på Bildøy var på vestsiden av svømmehall og sør for dagens fotballbaner. Dessverre ble dette tomteønsket avvist av Fjell kommunestyre. På årsmøtet i 1989 ble det lansert planer for klubbhus mellom AMO-senter og idrettshall.
Det fremkom forskjellige synspunkter på plassering og størrelse av prosjek­tet, men etter en engasjert debatt gikk flertallet av årsmøtet inn for å arbeide videre med dette prosjektet.

Sotra vidaregåande skule var interessert i å leie ca. 300 m2 , og dette ville sikret prosjektet en relativ trygg økonomisk basis de første 10 år. Dessverre trakk Sotra vidaregåande skule seg pga. omorganise­ring av opplæring ved AMO-senteret. Dermed falt den økonomiske ryggra­den i prosjektet bort, og prosjektet er forløpig stilt i bero.
Utenom Bildøyområdet har følgende steder vært vurdert i forbindelse med klubbhus:

• Kjøp av hyttetomt ru/hytte på Straume.
• Etablering av klubbhus i forbindelse med lagets planer i 1985 om etablering av fotballbaner på Storskaret på Straume .

Savnet av klubbhus er merkbart i idrettslaget.
Arkivmateriell er i dag samlet en rekke steder hos medlemmer og tillitsvalgte. Lagets pokalsamling er i hovedsak samlet i lagets pokalskap i Bildøyhallen.
Fotballgruppen leier lokaler på Straume. Her avholdes også gruppens møter. Håndballgruppen har pr i dag ingen lokaler.
Styremøter og lagledermøter avholdes i klasserom i idrettshall.

Hovedstyrets arkiv og møtested avhenger av tilholdssted for den til enhver tid valgte leder. Manglende klubbhus/tilholdssted er helt klart negativt for lagets drift, sam­hørighet og sosialt samvær utenom kamper og trening. Laget har imidlertid hatt så sterk medlemsøkning i -80 årene at bane- og hallkapasitetet har vært prioritert.

IDRETTENE – 1945 til 1990

Når IL Øygard ble stiftet i 1945 så var det med friidrett som idrett. Etter kort tid ble også fotball en idrett i klubben, mens håndball kom først med i 1959.

Her kan du lese om de spennende oppstartsårene i de 3 idrettene;

Karsten Prestegård forteller

Knarrevik var en ring krins. Der var strenge grenser mellom Arefjord og
Brattholmen. Styret ved Knarrevik­anlegget var sterkt religiøst. I områ­det rundt Straume var religionen sterkt fremtredende. Brattholms­området var mer politisk interessert. Hensikten (drømmen) med å starte et idrettslag var å få knyttet sammen områdene, få samlet alle under en felles interesse, interessen for idretten.

Nils Lie, (far til Lars og Svein) fra Kristelig Folkeparti, gjorde mye for I.L. Øygard og støttet laget i de saker som kom opp i kommunestyret.

Vi hadde terrengløp i Knarrevik. Kun kretsmesterskapet på Askøy var stør­re. På den tiden skjøt det opp idrettslag som paddehatter overalt. Alvøen, Godvik, Gneist osv. Flere av lagene forsvant som døgnfluer.
I 1946 var vi 57 deltakere på et stevne i Hordaland. Vi var og invitert til Alvøen på et stevne, men bare I.L. Øygard stilte. Askøyværingene var gode.
Halvor Straume på I.L. Øygard var veldig god i terrengløp.
I 1947 var det heller labert, Askøy vant serien. I 1948 var det nesten umulig å stille lag»

Fra 1947 av reiste mange av «guttene» utenlands, Sverige, Tyskland, Canada og Amerika for å få seg arbeid. Da forsvant «kremen« av laget. I 1947-48 var laget nede i under 20 medlemmer, og vi holdt økonomien i laget oppe på pri­vate midler.
I 1948 fikk I.L. Øygard brev fra «Nikken« i Norges Idrettsforbund om at la­get ville bli strøket av medlemslisten fordi en ikke tilfredstilte kravet, der det sto at medlemstallet måtte være 20 medlemmer eller mer. I.L. Øygard skrev da tilbake at skulle laget ut av Norges Idrettsforbund, måtte de få lov til å melde seg ut selv, ikke bli ekskludert av forbundet, det var en stor skam i de tider. I.L. Øygard fikk da et brev tilbake der det sto at laget skulle få stå som medlem fortsatt, men det måtte være en målsetting å få flere medlemmer til laget.

I 1950 årene tok laget seg litt opp. I.L. Øygard ble 3. beste lag i kretsen. Klub­ben ble nr. 16 i landet. Vi holdt klubbmesterskap i friidrett. Gullsmed Lohne utformet Øygardsmerket.
Sellevold ble den første idrettsmerkedommer. Karsten Prestegård ble autori­sert dommer i friidrett, Rønnestad også, men han reiste fra Knarrevik.

En gang var vi på tur til Manger, der skulle vi spille en pokalkamp mot Man­ger. Banen var så som så, men vi hadde bestemt oss for å slå «havstrilene«, eg spilte spiss. Men da Øygardsguttene hadde vunnet kampen og skulle hente pokalen, var guttene fra Mangers lag forsvunnet, og pokalen så vi ingen ting til.

Banen som var på lekeplassen i Knarrevik, ville vi bruke til fotballbane. Men folk i nabolaget protesterte, enda ledelsen på fabrikken med Horn i spis­sen var på gli, men det gikk ikke. Skinndalen ble lagt ut til fotballbane i stedet. Maimyra i Brattholmen var også aktuell. Ordfører Bjorøy var positiv, Al­fred Andersen gav området, men jordbruksnemnda sa nei, det var dyrket mark (bruket til Johannes Nordland).
Eg har aldri likt at I.L. Øygard som er et så stort idrettslag, ikkje har sin egen grasbane.